Mhm

jeg vet ikke om dette er noe som hører hjemme på en åpen blogg,
men akkurat nå gir jeg faen.

ilu hans
ilu cacti

jeg elsker å jobbe i verkstedet, men når vi står med sveiseutstyret i henda og i fullt verneutstyr og læreren roper ut om hvor farlig alt sammen er.. da får jeg noia. vondt i magen, stiv i kroppen, svimmel, vanskelig å puste. hele pakka. jeg vet selvfølgelig at alt er under kontroll, og jeg er egentlig ikke redd, men det hele bare tar over i hodet og alt blir ti tusen ganger vanskeligere.

når angsten slipper taket er sveising noe av det beste jeg vet, så det er trist å kjenne at hodet ikke vil la meg kose meg med det.

er det noen der ute som vet om noe som hjelper? jeg vil ikke at angsten skal få ta fra meg et helt fag.

oioi, lenge siden sist. alt har gått så fort!

har vært superopptatt med ringerunde for leksestreik.
det tok to kvelder på rad, og på fredag var jeg superstolt og veldig fornøyd.


hans kom og overnattet og det var superfint, selvfølgelig.
så dro vi på biblioteket og jeg fant The Spirit, vol. 1 <3 <3 <3

monty python-spill!
masse crazy regler,
blant annet vanker det bonus
om man kan synge python-låter
eller fake silly accents

TUSEN TAKK, TOBIAS.
du er altfor snill.

mange mange timer på cacti med fine folk, te og magic-kort = glad ragni


har forresten laget en liste.

ting jeg og kjæresten gjør sammen:
- spiller magic
- kliner
- spiller nintendo 64
- diskuterer politikk
- sover
- kliner
- krangler uten å mene det bare fordi det er litt gøy
- kliner for å si unnskyld for kranglingen
- ler
- er helt helt stille





OG, dette må liksom nevnes, en tekst jeg har skrevet om litt vonde ting skal leses opp på UNG11 her i bergen om ikke så altfor lenge. føles ganske bra.

følte jeg ble så veldig dramatisk og depressiv i bloggingen i går, så ville egentlig bare si heihei og smile litt igjen så ingen skal tro jeg ikke har det bra. nå er det straks RU-møte og en kveldstur på cacti som står for tur, gledermeg!

å stå bredbeint på kjøkkenet og rope at det ikke går. at angsten sitter i hele kroppen nå, og at jeg ikke kan høre mer om hvor elendig jeg er. at jeg bare vil hate meg selv i fred, at jeg ikke trenger hans hjelp.

å ikke bli hørt gjennom ropene som hagler gjennom rommet.

å falle ned på gulvet og bare ligge der i krampegråt.

å utstøte sinte hyl hver gang lungene tillater det. om redsel. om angst.

å få til svar at jeg alltid har vært en respektløs dramaqueen. at jeg ødelegger.
at han ikke kan forstå hva jeg er redd for, det er ingenting å være redd for.

å kjenne på håpløsheten. 

å se rett inn i øynene på en som ikke klarer, ikke vil, forstå hva angsten er.
som rasjonaliserer den og feier den under et teppe. 

-

å møte på skolen for sent, altfor sent, og få et sint blikk fra læreren
og studerende blikk fra resten.

å høre en i klassen spørre hvorfor jeg skulker hele tiden,
en av de med et sleskt flir og en motbydelig trang til å hakke nedover.

å se at læreren hører, men overser.

å bli dratt til side etter hver eneste skoletime for å høre at jeg ikke er bra nok.
at jeg må ta meg sammen om jeg skal holde på karakteren

å ville si FUCK KARAKTEREN JEG VIL HA LIVET MITT TILBAKE, men heller late som om mobilalarmen er ødelagt eller at bussen var for sen eller at jeg har influensa.

-

å takke nei til den festen, fordi det er folk der. musikk. smil. magen vrenger seg ved tanken.

å si at jeg bare ville ødelagt stemninga med deperesjonen, for så å få samtykkende nikk fra halve gruppa. jeg vet jeg ikke er morsom på fest lenger.
jeg er ikke morsom lenger i det hele tatt.

å sitte hjemme, kveld etter kveld.

å finne på nye unnskyldninger hver gang noen ringer.

å få fysisk vondt og nesten brekninger av å høre ringetonen fra mobilen.

-

å gjøre de daglige rutinene hver eneste dag og håpe noen ser at de må fikse meg. 

å ville gjøre dumme ting for at noen skal få øynene opp, ta vare på meg.

å ville gjøre enda dummere ting for å slippe tomheten.

-
-
-

blir sett.
noen griper inn, dytter i riktig retning.

blir hørt.
år med tårer som alle vil ut på en eneste gang. en dame som har tid til å se alle sammen.

begynner på nytt.
tar kontroll. våger å kaste blikk tilbake, men holder fokuset på horisonten.

etter et par dager med opphold og blå himmel kom fjellene rundt bergen på at de har en jobb å gjøre. nå fosser det ned her, og det renner små elver ned brosteinsgatene. det er utrolig fint å gå ute i sånt vær, så jeg tok beina fatt og gikk til filmklubben i dag, midt under den verste skuren. måtte hele tiden stoppe og titte inn sidegater, for alt så nytt ut i kveldslys og et tjukt forheng av regnvann. 

til og med bergenserne var litt overrasket over regnmengden i dag tror jeg, og dagens høydepunkt må ha vært da jeg gikk forbi en 16-17 år gammel emo-gutt ute på nordnes som så nesten like halvdrukna og miserabel ut som den lille vanskapte hunden han drasset med seg i bånd. rimelig sikker på at han ikke var ute og luftet det dyret helt frivillig.

den følelsen.

dette er kommentarer jeg fikk til dette innlegget.

i mine øyne beviser det teorien min om at det er mange der ute om har det sånn. mange som går rundt med et angstdyr i kroppen. samtidig som det sender litt varme ut i fingerspissene blir jeg skikkelig trist. det skal ikke være sånn. særlig fordi jeg vet det er enda flere. mange som sitter hjemme og ikke snakker om det, ikke skriver om det. 

"det er flaut", sa hun.
hvorfor er det flaut? hvorfor vil man ikke at andre skal vite at man har en knekt sjel, mens et knekt ben kan skrive om på facebook - vise fram i klassen... man kan låne bort krykkene sine og prate om hvor mye de hjelper på hverdagen.

det er vondt å innse at man plutselig står overfor noe  man ikke kommer gjennom alene. plutselig trenger man å geleides gjennom uker, måneder, kanskje år - bare for å kunne stå på egne ben. bare for å komme seg ut døra om morgenen. bare for å ikke våkne kl fire hver morgen med svett panne og tårer i øyekroken. det er ikke en morsom tanke å måtte være avhengig av hjelp på den måten. 

men det er verdt det.
alle som har brukket beinet vet godt at det ikke kommer til å være brukket for alltid. beinet gror og musklene trenes opp igjen. det tar tid, og noen vil kanskje sitte igjen med et arr som minner om opplevelsen - som man kan se ned på og tenke tilbake på krykkene. på hvor vanskelig det var å ta bussen. tenke over hvor mye lettere alt er nå.

for det er nettopp det man må huske: til slutt vil man bli helt frisk. man vil kunne se seg tilbake og lure på hvordan i allverden man holdt ut, men man vil se tilbake med et smil før man går ut av døra uten angstklumpen i magen. husk det. hold ut.

har hatt sveiseteori og engelsk kartleggingsprøve i dag, etterfulgt av supernødvendig rydding av hybelen (med god hjelp av en veldig fin kjæreste som tok oppvasken). så laget jeg ca verdens beste middag - nemlig falafler i pitabrød med tomat og salat og masse godt - før eskil og jeg trasket bort på cacti og spilte magic over en god del megakopper med te. cacti serverer nemlig te i helt enorme kopper, og tar kun 25 kroner pr teklype du velger, og du kan få så mye påfyll av varmt vann du bare vil. verdens beste ordning! 

ufattelig mye cacti-reklame på denne bloggen for tida,
men det er bare fordi jeg virkelig elsker stedet.

nå tar jeg helg, og du finner meg her:

wow. helt utrolig starstruck.

fordi jeg er ungdomspolitiker hadde nemlig noen bestemt seg for at jeg burde bli invitert til regjeringens jubileumsmiddag i anledning Håkonshallens 750-årsdag. først ringte de meg fra statsministerens kontor, og så dumpet jammen en flott invitasjon ned i postkassa også.

i går var jeg derfor på desperat kjolejakt etter noe som passet kleskoden, og i hele dag stresset jeg rundt for å gjøre meg fin og grave pensko ut av haugen med ting som fortsatt ligger i esker.


endte opp med denne kjolen (prøveromsbilde)
som heldigvis var både knelang og passe festfin. fornøyd!


forvsvant ut døra i sekstida, looking like this. (pyntaaaa)

jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, men hadde aldri i mitt liv kunnet ha forestilt meg hva jeg så da jeg møtte opp; statsministeren, kongen, et drøss med statsråder og diverse viktige figurer fra norge, hordaland og bergen.

selv havnet jeg på bord med jonas gahr støre og nathalie nordnes. nathalie så jeg jo på konsert for bare noen uker siden, så det var utrolig gøy. hun er bare helt utrolig hyggelig og det var flott å ha en annen ung person på bordet (resten av de vi delte bord med var vel en 40+ vil jeg tro). fikk med meg at han til høyre for meg var med i bergen filharmoniske orkester, og han til venstre var daglig leder for Haukeland. ved siden av støre satt en bystyrepolitiker for venstre og prøvde å drive lobbyvirksomhet for EU. heldigvis var det et svært lite vellykka prosjekt!

vi snakket om alt mulig, og støre imponerte stadig ved å bare vite alt om alt. utrolig gøy! han spurte ut om min politiske karriere og utdanningsvei og sånt, og når det kom fram at jeg "bare" var atten utbrøt han at han var utrolig imponert og sa jeg bare måtte stå på videre! (iiiiiiiiiiiiiiiiiiih!)

kongen stakk også innom, og spiste mat og så viktig ut. statsministeren satt ved siden av ham, og dro til og med ut stolen for majesteten når vi skulle sette oss til middagsservering.

i tillegg smugtitta jeg masse på lars sponheim, for han er skikkelig søt og liker sauer! på et tidsunkt snakket jeg til ei annen jente om han, også stod han rett bak meg hele tiden! heldigvis var han altfor opptatt med å lytte til sin egen stemme til at han la merke til det!

åh, jeg så så himla mange flere kjendispersoner også - men nå har jeg vel ramset opp nok folk vil jeg tro.

fortsatt sjukt gira da.
nå tok jeg også et bilde av invitasjon med riksvåpen + navnekort! 
LOOK!

en stadig sterkere hjemlengsel gnager litt på meg for tida, men da er det godt å vite at det nå bare er 3 uker og 4 dager igjen til høstferien. jeg skal rett hjem (med tog!) og klemme i stykker lillebror og slite ut sitteplassene på tollboden. ahh, blir bra.

utover det: livet er veldig veldig bra. skoledagene brukes på å skru på motorer og ventiler, lære nautiske faguttrykk, tegne båter, skrive rapporter, dreie min egen hammer... jah. pretty much.

helt utrolig trøtt,
ikke helt fornøyd med valgresultatetene so far 
veldig veldig fornøyd med hjemme-mini-valgvake + kjærestekveld

life is good.
greit å understreke det, liksom

Jeg våkner med et rykk, og kjenner det er altfor varmt. Jeg kaster dyna raskt av kroppen og strekker meg opp for å åpne et vindu. Det er helt umulig å puste i denne varmen. Den fester seg til innsiden av lungene som lim. Vinduet er gammelt og vil ikke opp. Jeg dunker hardt på vinduskarmen og det gir endelig etter. Jeg bøyer meg ned mot den friske luften i glipen og kjenner nattelufta slå mot den svette panna. Natteluft, ja.. Armene mine er tunge, og det er bare så vidt jeg klarer å strekke dem ut til mobilen på nattbordet. Jeg trykker av tastelåsen og et hav av lys blender meg og svir seg gjennom lukkede øyelokk. Jeg myser, og kan se klokka vise 05:34. En halvtime lenger enn gårsdagen. Det er jo en seier.  

Lyset fra mobilen satte igang hjernen, og nå faller tankene inn på rekke og rad. Tusen bekymringer kaster seg frampå og kriger om å ligge fremst i bevisstheten. Jeg kniper øynene sammen og håper det hele skal forsvinne.

Jeg vrir meg inn og ut av vage drømmer og utmattet tomhet i de siste timene før alarmen går, og så ligger jeg i senga, musestille og lytter etter lyder fra de andre. Først når jeg er sikker på at de har forlatt leiligheten slipper jeg føttene ned på det iskalde gulvet. Jeg passerer ytterdøra på vei til kjøkkenet, og føler en trang til å låse den. Rister tanken av meg og fortsetter inn til kjøkkenet. Jeg spiser en smakløs frokost og ser på klokka. Nå går bussen om under en time. Klumpen i magen vokser fram fra et hittil gjemt og glemt hjørne av kroppen, og breier seg for hvert sekund som passerer på veggklokka. Jeg reiser meg og kjenner kroppen rope om hvile. Ignorerer kroppen og går mot badet. Speilbildet viser trøtthetstegn i dag og. Mens jeg pusser tennene blir mørke hår på overleppa stadig mer synlige. Ringene under øynene faller stadig lengre ned, og dobbelthaka disser når jeg pusser de bakerste jekslene. Jeg går vekk fra speilet, og står på kjøkkenet og pusser tenner i stedet. En dame går forbi i veien utenfor. Jeg skvetter tilbake i gangen, der ingen kan se meg.

Når tennene er pusset og skolesekken pakket står jeg ved døra. Der ute slutter leiligheten, og Utenfor begynner. Utenfor er der alle de andre er, og en helt ny skoledag også. Jeg snur 180 grader rundt og går tilbake inn på badet. Jeg napper febrilsk ut øyenbrynene med en pinsett, og legger sakte på sminke. Det blir helt feil, og jeg tar det av igjen for å prøve på nytt. Alarm nummer to går av på mobiltelefonen. Nå må jeg gå til bussen. Jeg stirrer fortvilet inn i speilet på den halvsminkede personen foran meg. Alt arbeidet har bare gjort vondt verre, og jeg ser meg selv i speilet som om jeg skulle sett på en fremmed. Tårene presser på og klumpen i magen har blitt et eneste stort dyr av usikkerhet. Jeg skrur raskt av alarmen og legger ferdig sminken med en ekstrem nøyaktighet.

Nå rekker jeg ikke første time. Når jeg kommer for sent ser alle på meg. Lærerne vil bli sinte igjen. Spørre om jeg ikke har fått orden på ting snart (sympatikvoten min er long gone, nå mener de at jeg burde ha fått livet på plass igjen etter det som skjedde). Og så vifter de med skriftlige advarsler og bruker ord som “manglende vurdering” og “ugyldig fravær”. Tore vil le hånlig. Rekker jeg ikke første time er det heller ingen vits. Nå kan jeg like gjerne vente til etter storefri.

Jeg kaster sekken fra meg i hjørnet og går mot rommet mitt. Halvveis bort snur jeg igjen. Tar tre kjempeskritt mot ytterdøra og vrir raskt om låsen. Der.

(denne teksten er ikke skrevet for å være litterært god eller noe sånt. men det er altså sånn det har vært – og kan være av og til – å komme seg ut døra om morgenen. er det flere som har hatt det sånn? let me know, værsåsnill)

er det noe poeng i å føne håret før man går ut i bergensregn?




etterpåklokskap kl 2342:

helg helg helg!

torsdag var jeg på visning på en superflott leilighet (som jeg endte opp med å ikke få). ettersom jeg får klump i magen av visninger ble line med som moralsk støtte. fine fine line! vi feiret vellykket visning med hotchoc på cacti art cafè mens regnet pøste ned på utsiden.


line er flott!
og hotchoc = kakao som er så tjukk at du spiser den med skje. <3
cacti har naturlig nok blitt gjengens nye favorittsted, hihi.

Halla!

I dag skal jeg slå et slag for Rødt og valgkampen! Jeg skal nemlig stå i valgbod! Planen var å stå fra litt etter 10 og fram til ca 14, for da rakk jeg dobbelttimen i norsk før jeg stakk. Men så dukket ikke læreren opp, og en lite motivert dame kom inn og ga oss ekle fylloppgaver (dvs oppgaver som er til bare for å holde oss elever opptatt fordi ingen lærere har tid til å komme og undervise oss)

... Needless to say, jeg stakk.

Så nå sitter jeg på kontoret og venter, rett og slett. Gikk helt inn til det innerste rommet for å ikke forstyrre de som sitter rundt langbordet og planlegger valgvake og slikt. Kaffe, sofa, internett... jeg er lykkelig.

det regner. masse. var sånn her på håret og humøret da jeg kom inn døra i stad.

1. titte på fremkalte engangskamerabilder.
de ble superfine, og denne gangen ble hele nitten av tjuesju(?) bilder gode nok (i motsetning til superskuffende sju, som sist). det var superfint å åpne opp mappen og se at et veldig fint bilde av en veldig fyr lå aller først.


2. skolevalgvake mer bergen og askøy rød ungdom.
verdens beste gjeng, og vi er superstolte av folks innsats denne valgkampen. valgvaken var på cafè cacti, som er ny favorittcafè i bergen - og med billig mat og drikke, hundre forskjellige tetyper+gratis påfyll og valgresultater som av og til var verdt rungende applaus kan man trygt si at kvelden var vellykka.

1. skada meg. dypt kutt i fingern etter slagsmål med dreiebenken



2. POST! bitteliten pakke i postkassa. spennende!

jeg blir gal. 
masse yrkesretta teori på skolen i dag.det er så rart å møte på teori jeg føler det er viktig at jeg får med meg og lærer. samtidig er jeg så trøtt og prega av koffeinmangel at jeg sliter med å følge med. trenger leilighet med plass til kaffetrakter.

in other words, drømmer om dette:

tenkte jeg skulle nevne at jeg endte opp med å gå ut av hybelen på torsdag - til tross for kulda og latskapen. en vitkig oppgave ventet på meg på kontoret, nemlig. Henrik, Ragnhild og jeg troppet opp på kontoret klokka seks, og snaue to timer med fjasing og maling senere hadde vi et ganske OK resultat:

jeg fryser absolutt hele tiden.
har gått til innkjøp av kakao for å bedre litt på ting,
men det er en minimal forbedring.

om jeg blir mer frossen av meg nå
kommer jeg bare til å ende opp med å aldri forlate hybelen...

torsdag er en ekkel dag. bare dobbelttimer, bare fag jeg hadde på studiespes. naturfagslæreren er mye snillere enn norsklæreren og lot meg slippe unna litt av arbeidet. dermed sitter jeg og ser i veggen, rett og slett.