The Crying Light

jeg vet ikke om dette er noe som hører hjemme på en åpen blogg,
men akkurat nå gir jeg faen.

jeg var hos legen i dag for å få en legeerklæring på angsten, hans reaksjon var kraftig i retning "vi kan ikke behandle symptomene - vi må ta årsaken ved roten" og nå er sirkuset igang igjen. jeg følte jeg var ferdig med jævelskapen rundt psykologer og terapi og jevnlige legetimer, ville så gjerne legge det helt bak meg. jeg tror jeg ville det så sterkt at jeg har ignorert tegnene på at jeg trenger mer hjelp. jeg vil bare leve på egen hånd, klare ting selv, og det er fysisk vondt å bli fortalt at jeg ikke kan det riktig enda.

og han vil sette meg på angstmedisin. hjernen roper nei.
men han sier det skal bli bra igjen. mye enklere. jeg har glemt hvordan det er å være helt frisk, og han beskriver et glansbilde jeg ikke har tørt å drømme om en gang. og så sier han at det kan bli hverdagen min bare jeg tar et par piller. hva faen skal jeg gjøre?

Kommentarer
Postat av: kjersti

kjære, kjære deg. dette med medisin når det gjelder mildere ting (altså ikke tung psykiatri som snurrer rundt psykoser og slike veldig, veldig ekstreme ting) som angst og paranoia og lett ustabilhet, eller bare ustabilhet generelt - det blir som en insulinsprøyte for en med diabetes, eller blodfortynnende medisin for en som sliter med, vel, for tykt blod. de er der for å rette opp en kjemisk ubalanse.



dersom det gjaldt smertestillende for et brukket ben, eller fysioterapi for problematiske muskler ville du vel ikke nølt? medisiner mot angst og lignende er ikke der for å gi deg kunstige følelser. de er virkelig ikke det, ikke de helt enkle milde (jeg snakker ikke om direkte lykkepiller, tror det er prozac, som gjør deg ganske ugjennomtrengelig for noe annet enn positive følelser og er heller skumle), de er der for å løfte deg litt nærmere den samme stabiliteten som de fleste andre har, nettopp fordi de IKKE har opplevd det samme som deg, fordi de ikke har din kjemiske ubalanse.



det blir som vitaminer. det blir, som jeg nevnte, som en insulinsprøyte. hva enn de gjør med deg vil ikke være kunstig - heller en støtte for å kunne komme deg videre og en dag klare ting på egenhånd. og kanskje du alltid vil trenge et lite medisinløft - hva så? det handler ikke om svakhet, og følelsene dine vil forbli dine egne. jeg kan nesten love det. bare værsåsnill og se på det på en annen måte. det er så mange som faller i den fellen der, er redde for medisiner for noe psykisk. jeg var det selv, da jeg var fjorten, til jeg satte meg mer inn i hva det egentlig dreide seg om.



prøv.

og la oss få vite hvordan det går.



husk at å ta imot hjelp og støtte øker sjansene dine betraktelig når det gjelder å en dag klare det selv - mye mer enn hvis du sliter deg selv ut ved å prøve på egenhånd når du ikke er frisk nok.

2011-09-30 @ 15:56:32
URL: http://hysjduskremmerfisken.blogspot.com

Kommentera inlägget här:

Namn:
Kom ihåg mig?

E-postadress: (publiceras ej)

URL/Bloggadress:

Kommentar:

Trackback
RSS 2.0