kommentarer
dette er kommentarer jeg fikk til dette innlegget.
i mine øyne beviser det teorien min om at det er mange der ute om har det sånn. mange som går rundt med et angstdyr i kroppen. samtidig som det sender litt varme ut i fingerspissene blir jeg skikkelig trist. det skal ikke være sånn. særlig fordi jeg vet det er enda flere. mange som sitter hjemme og ikke snakker om det, ikke skriver om det.
"det er flaut", sa hun.
hvorfor er det flaut? hvorfor vil man ikke at andre skal vite at man har en knekt sjel, mens et knekt ben kan skrive om på facebook - vise fram i klassen... man kan låne bort krykkene sine og prate om hvor mye de hjelper på hverdagen.
det er vondt å innse at man plutselig står overfor noe man ikke kommer gjennom alene. plutselig trenger man å geleides gjennom uker, måneder, kanskje år - bare for å kunne stå på egne ben. bare for å komme seg ut døra om morgenen. bare for å ikke våkne kl fire hver morgen med svett panne og tårer i øyekroken. det er ikke en morsom tanke å måtte være avhengig av hjelp på den måten.
men det er verdt det.
alle som har brukket beinet vet godt at det ikke kommer til å være brukket for alltid. beinet gror og musklene trenes opp igjen. det tar tid, og noen vil kanskje sitte igjen med et arr som minner om opplevelsen - som man kan se ned på og tenke tilbake på krykkene. på hvor vanskelig det var å ta bussen. tenke over hvor mye lettere alt er nå.
for det er nettopp det man må huske: til slutt vil man bli helt frisk. man vil kunne se seg tilbake og lure på hvordan i allverden man holdt ut, men man vil se tilbake med et smil før man går ut av døra uten angstklumpen i magen. husk det. hold ut.
ÅH DU ER SÅ BRA.
<3
det burde ikke være flaut. selv har jeg kommet forbi det at "depresjon/angst/tvangstanker/utmattelse/ustabil" er flaut - men det som ligger BAK disse ordene... desperasjonen, de unormale måtene å se på andre mennesker på, vrangforestillinger (som jeg ennå ikke tror på er vrangforestillinger), skrikene... de er det skummelt å dele. i et samfunn der bare disse merkelappene ennå ikke er akseptable, er det vondt å vite hva som skjuler seg under dem. slik som det jeg skrev om å gå på gata og ville at alle skal kysse meg. da føler jeg meg virkelig syk. gal. og så ser jeg at det er mange som føler det sånn. tenk på det. det er så rart.
jeg klarer ikke se at det skal kunne bli bedre. jeg gjør ikke det. men jeg lar ikke det styre handlingene mine.
følger deg, jeg. du skriver flott.
hjerte.
hej, skulle bare si at jeg vanligvis svarer i mitt eget kommentarfelt, fordi jeg mister litt oversikten om jeg gjør det i andres blogger. beklager altså, men nå er det iallefall svar der =)
