Mhm

Jeg våkner med et rykk, og kjenner det er altfor varmt. Jeg kaster dyna raskt av kroppen og strekker meg opp for å åpne et vindu. Det er helt umulig å puste i denne varmen. Den fester seg til innsiden av lungene som lim. Vinduet er gammelt og vil ikke opp. Jeg dunker hardt på vinduskarmen og det gir endelig etter. Jeg bøyer meg ned mot den friske luften i glipen og kjenner nattelufta slå mot den svette panna. Natteluft, ja.. Armene mine er tunge, og det er bare så vidt jeg klarer å strekke dem ut til mobilen på nattbordet. Jeg trykker av tastelåsen og et hav av lys blender meg og svir seg gjennom lukkede øyelokk. Jeg myser, og kan se klokka vise 05:34. En halvtime lenger enn gårsdagen. Det er jo en seier.  

Lyset fra mobilen satte igang hjernen, og nå faller tankene inn på rekke og rad. Tusen bekymringer kaster seg frampå og kriger om å ligge fremst i bevisstheten. Jeg kniper øynene sammen og håper det hele skal forsvinne.

Jeg vrir meg inn og ut av vage drømmer og utmattet tomhet i de siste timene før alarmen går, og så ligger jeg i senga, musestille og lytter etter lyder fra de andre. Først når jeg er sikker på at de har forlatt leiligheten slipper jeg føttene ned på det iskalde gulvet. Jeg passerer ytterdøra på vei til kjøkkenet, og føler en trang til å låse den. Rister tanken av meg og fortsetter inn til kjøkkenet. Jeg spiser en smakløs frokost og ser på klokka. Nå går bussen om under en time. Klumpen i magen vokser fram fra et hittil gjemt og glemt hjørne av kroppen, og breier seg for hvert sekund som passerer på veggklokka. Jeg reiser meg og kjenner kroppen rope om hvile. Ignorerer kroppen og går mot badet. Speilbildet viser trøtthetstegn i dag og. Mens jeg pusser tennene blir mørke hår på overleppa stadig mer synlige. Ringene under øynene faller stadig lengre ned, og dobbelthaka disser når jeg pusser de bakerste jekslene. Jeg går vekk fra speilet, og står på kjøkkenet og pusser tenner i stedet. En dame går forbi i veien utenfor. Jeg skvetter tilbake i gangen, der ingen kan se meg.

Når tennene er pusset og skolesekken pakket står jeg ved døra. Der ute slutter leiligheten, og Utenfor begynner. Utenfor er der alle de andre er, og en helt ny skoledag også. Jeg snur 180 grader rundt og går tilbake inn på badet. Jeg napper febrilsk ut øyenbrynene med en pinsett, og legger sakte på sminke. Det blir helt feil, og jeg tar det av igjen for å prøve på nytt. Alarm nummer to går av på mobiltelefonen. Nå må jeg gå til bussen. Jeg stirrer fortvilet inn i speilet på den halvsminkede personen foran meg. Alt arbeidet har bare gjort vondt verre, og jeg ser meg selv i speilet som om jeg skulle sett på en fremmed. Tårene presser på og klumpen i magen har blitt et eneste stort dyr av usikkerhet. Jeg skrur raskt av alarmen og legger ferdig sminken med en ekstrem nøyaktighet.

Nå rekker jeg ikke første time. Når jeg kommer for sent ser alle på meg. Lærerne vil bli sinte igjen. Spørre om jeg ikke har fått orden på ting snart (sympatikvoten min er long gone, nå mener de at jeg burde ha fått livet på plass igjen etter det som skjedde). Og så vifter de med skriftlige advarsler og bruker ord som “manglende vurdering” og “ugyldig fravær”. Tore vil le hånlig. Rekker jeg ikke første time er det heller ingen vits. Nå kan jeg like gjerne vente til etter storefri.

Jeg kaster sekken fra meg i hjørnet og går mot rommet mitt. Halvveis bort snur jeg igjen. Tar tre kjempeskritt mot ytterdøra og vrir raskt om låsen. Der.

(denne teksten er ikke skrevet for å være litterært god eller noe sånt. men det er altså sånn det har vært – og kan være av og til – å komme seg ut døra om morgenen. er det flere som har hatt det sånn? let me know, værsåsnill)