å ikke bli sett
å stå bredbeint på kjøkkenet og rope at det ikke går. at angsten sitter i hele kroppen nå, og at jeg ikke kan høre mer om hvor elendig jeg er. at jeg bare vil hate meg selv i fred, at jeg ikke trenger hans hjelp.
å ikke bli hørt gjennom ropene som hagler gjennom rommet.
å falle ned på gulvet og bare ligge der i krampegråt.
å utstøte sinte hyl hver gang lungene tillater det. om redsel. om angst.
å få til svar at jeg alltid har vært en respektløs dramaqueen. at jeg ødelegger.
at han ikke kan forstå hva jeg er redd for, det er ingenting å være redd for.
å kjenne på håpløsheten.
å se rett inn i øynene på en som ikke klarer, ikke vil, forstå hva angsten er.
som rasjonaliserer den og feier den under et teppe.
-
å møte på skolen for sent, altfor sent, og få et sint blikk fra læreren
og studerende blikk fra resten.
å høre en i klassen spørre hvorfor jeg skulker hele tiden,
en av de med et sleskt flir og en motbydelig trang til å hakke nedover.
å se at læreren hører, men overser.
å bli dratt til side etter hver eneste skoletime for å høre at jeg ikke er bra nok.
at jeg må ta meg sammen om jeg skal holde på karakteren
å ville si FUCK KARAKTEREN JEG VIL HA LIVET MITT TILBAKE, men heller late som om mobilalarmen er ødelagt eller at bussen var for sen eller at jeg har influensa.
-
å takke nei til den festen, fordi det er folk der. musikk. smil. magen vrenger seg ved tanken.
å si at jeg bare ville ødelagt stemninga med deperesjonen, for så å få samtykkende nikk fra halve gruppa. jeg vet jeg ikke er morsom på fest lenger.
jeg er ikke morsom lenger i det hele tatt.
å sitte hjemme, kveld etter kveld.
å finne på nye unnskyldninger hver gang noen ringer.
å få fysisk vondt og nesten brekninger av å høre ringetonen fra mobilen.
-
å gjøre de daglige rutinene hver eneste dag og håpe noen ser at de må fikse meg.
å ville gjøre dumme ting for at noen skal få øynene opp, ta vare på meg.
å ville gjøre enda dummere ting for å slippe tomheten.
-
-
-
blir sett.
noen griper inn, dytter i riktig retning.
blir hørt.
år med tårer som alle vil ut på en eneste gang. en dame som har tid til å se alle sammen.
begynner på nytt.
tar kontroll. våger å kaste blikk tilbake, men holder fokuset på horisonten.
å ikke bli hørt gjennom ropene som hagler gjennom rommet.
å falle ned på gulvet og bare ligge der i krampegråt.
å utstøte sinte hyl hver gang lungene tillater det. om redsel. om angst.
å få til svar at jeg alltid har vært en respektløs dramaqueen. at jeg ødelegger.
at han ikke kan forstå hva jeg er redd for, det er ingenting å være redd for.
å kjenne på håpløsheten.
å se rett inn i øynene på en som ikke klarer, ikke vil, forstå hva angsten er.
som rasjonaliserer den og feier den under et teppe.
-
å møte på skolen for sent, altfor sent, og få et sint blikk fra læreren
og studerende blikk fra resten.
å høre en i klassen spørre hvorfor jeg skulker hele tiden,
en av de med et sleskt flir og en motbydelig trang til å hakke nedover.
å se at læreren hører, men overser.
å bli dratt til side etter hver eneste skoletime for å høre at jeg ikke er bra nok.
at jeg må ta meg sammen om jeg skal holde på karakteren
å ville si FUCK KARAKTEREN JEG VIL HA LIVET MITT TILBAKE, men heller late som om mobilalarmen er ødelagt eller at bussen var for sen eller at jeg har influensa.
-
å takke nei til den festen, fordi det er folk der. musikk. smil. magen vrenger seg ved tanken.
å si at jeg bare ville ødelagt stemninga med deperesjonen, for så å få samtykkende nikk fra halve gruppa. jeg vet jeg ikke er morsom på fest lenger.
jeg er ikke morsom lenger i det hele tatt.
å sitte hjemme, kveld etter kveld.
å finne på nye unnskyldninger hver gang noen ringer.
å få fysisk vondt og nesten brekninger av å høre ringetonen fra mobilen.
-
å gjøre de daglige rutinene hver eneste dag og håpe noen ser at de må fikse meg.
å ville gjøre dumme ting for at noen skal få øynene opp, ta vare på meg.
å ville gjøre enda dummere ting for å slippe tomheten.
-
-
-
blir sett.
noen griper inn, dytter i riktig retning.
blir hørt.
år med tårer som alle vil ut på en eneste gang. en dame som har tid til å se alle sammen.
begynner på nytt.
tar kontroll. våger å kaste blikk tilbake, men holder fokuset på horisonten.
Kommentarer
Postat av: tinekatrine
sv: da gjorde vi det samme. jeg fullrførte ikke første året, og så ble det et friår, og så på folkehøgskole hvor jeg fikk meg to fine venner som jeg var mest med, og holdt meg for det meste med dem på rommet. og ja, litt skummelt å tenke på hvor mange som har det sånn, men ingen viser det så man føler seg helt ensom. og hvor lite medfølelse klassekamerater og lærere har.
Trackback
