å leve med angsten, per i dag
Jeg synes det virker som om du er veldig flink.
Vet ikke om du tar noen medisiner, men jeg går på antidepressiva og det funker fint for meg.
Det eneste problemet (rent bortsett fra at det gjør det umulig å sove og gjør at jeg må ta sovemedisiner i tillegg) er at jeg ikke vet om jeg vil eller i det hele tatt burde slutte.
Den sosiale angsten er stort sett forsvunnet, og det har også selvskadingen min (som jeg forøvrig har skrevet om i det nyeste blogginnlegget mitt). Men følelseslivet mitt er også blitt mye mere stabilt. Litt for stabilt, tror jeg (enkelte ganger). Jeg er liksom alltid i en boble av "akkurat passe" (vanskelig å beskrive).
Tanken på at angsten og kuttingen kanskje kommer tilbake om jeg bestemmer meg for å slutte en eller annen gang er vanskelig å forholde seg til.
Uansett, lykke til Ragni, dette klarer du :)
Mats: Nei, jeg går ikke på medisiner. Jeg har fått tilbudet, men føler at så lenge jeg fortsatt klarer å komme meg ut døra med jevne mellomrom må jeg prøve å vinne denne kampen for egen maskin.
Men lykke til med din medisinbruk. Håper du kan slippe å bekymre deg for det i nærmeste framtid :)
Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å prate om det til folk. Er 20 idag, vært bipolar siden jeg var 13, skjønte ikke selv at jeg var i dårlig humør før jeg var 18, visste ikke at det var noe som het bipolar lidelse frem til et år siden. Prøvd å forklare det til de fleste som ser meg jevnlig, 95% er PISSREDDE og takler ikke en dritt. Ga opp med å prate om det fordi istede å skape en forstålese med de rundt meg om at jeg er egentlig et nervevrak, så ble de bare mega-anspente og prata til meg som om livet mitt var over. En annen ting er at folk ikke lengere føler at de kjenner meg. Akkurat nå bare later jeg som om det er allmennkjent siden jeg har nevnt det nok ganger til nok folk, derimot ikke noe jeg forklarer slik jeg pleide med mindre de spør.
Kvark: Jeg skjønner det nesten ikke selv heller. Da jeg fortalte klassen om det var vel første gang jeg sa det til noen utenfor nærmeste vennekrets. Men jeg fikk hjelp av rådgiver til å legge det fram på en rasjonell måte, og fikk presisert at jeg ikke går rundt og er redd hele tiden, men at det er noe som kommer og går og som jeg må finne ut av selv. Tror det hjelper veldig at jeg har en veldig ålreit klasse da.
Jeg er i hvertfall veldig glad for at jeg turte. Selv føler jeg at angsten blir mindre i takt med at jeg snakker åpent om den. Håper det blir lettere for deg etterhvert. Det at folk reagerer sånn tyder jo på at det ikke er nok åpenhet om psykisk sykdom i dette landet (desverre!)
Nei, det er tabu som bare faen. Enkelte var klar over at jeg hadde hatt deppressive perioder, men de prata jeg kun om etter at de var løst, og da var jeg heller ikke klar over at det var en del av greia av å være bipolar. Som bipolar er jeg ikke bare deppressiv, men også manisk, og enkelte som hadde sett litt for mye av min maniske side tok meg en dag i å være depprimert og da var første gangen jeg ble tvunget til å fortelle noen at jeg hadde bipolar lidelse. I det samme øyeblikket følte jeg også at veldig mange mennesker, betydde veldig lite. Jeg vil ha ekstreme humørsvinger og det er noe folk trenger å vite og forstå hvis jeg skal ha de i livet mitt. De som kommer til å behandle meg som om livet mitt er over vil være i veien. Selvom jeg har hatt flere angst-anfall, både store og små, har jeg aldri vært redd for å prate om bipolariteten. Jeg antar det er fordi jeg allerede vet at de vil være mer redde enn det jeg er, fordi de mest sannsynelig ikke foreventer at de selv hadde klart å prate åpent om det slik jeg gjør.
