44 dager igjen til (min) jul
snart fire døgn siden jeg skrev her sist.
da gråt jeg i en halvtime og kontaktet alle hjelpeinstanser jeg fikk tak i.
det går bedre nå. jeg er fortsatt sliten. fortsatt usikker på om dette kommer til å gå. jeg teller dager som er igjen til juleferien, og kan konkludere med at det er altfor mange.
jeg skulle ønske jeg klarte å forklare dette for alle som ikke har opplevd det selv. forklare hvordan jeg kan gå ut i verden og ha det fint - le, kysse, tøyse og legge ut smilebilder på facebook - for så å blogge om at alt er vanskelig. jeg må virke som en ganske stor bløffmaker.
men det er sånn det er. og jeg klarer aldri helt å nyte de gode øyeblikkene. jeg tviholder på dem, dokumenterer dem, bruker alle mine krefter på å få dem til å vare.. men vet at de ikke bare forsvinner, men blir erstattet med en nedtur som er minst like mørk og fæl som oppturen var lys og fin.
jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske.
en kveld for lenge siden, sjette klasse vil jeg tippe, satt jeg på verandaen med pappa og beskrev berg- og dalbanen. han forklarte meg at alle har sånne. noen har mer ekstreme berg- og dalbaner enn andre, og alle berg- og dalbaner må balanseres ut slik at man ender på samme høyde som han startet. blir de for bratte og skumle kan man ta piller, men piller kutter av både berg og daler.
allerede på barneskolen tok jeg valget om å beholde begge deler. jeg er så glad i bergene, jeg kan vel holde ut med dalene? ... men nå er jeg ikke like sikker lenger. på om bergene er verdt å holde ut dalene. jeg tror de har blitt større siden den kvelden på verandaen.
da gråt jeg i en halvtime og kontaktet alle hjelpeinstanser jeg fikk tak i.
det går bedre nå. jeg er fortsatt sliten. fortsatt usikker på om dette kommer til å gå. jeg teller dager som er igjen til juleferien, og kan konkludere med at det er altfor mange.
jeg skulle ønske jeg klarte å forklare dette for alle som ikke har opplevd det selv. forklare hvordan jeg kan gå ut i verden og ha det fint - le, kysse, tøyse og legge ut smilebilder på facebook - for så å blogge om at alt er vanskelig. jeg må virke som en ganske stor bløffmaker.
men det er sånn det er. og jeg klarer aldri helt å nyte de gode øyeblikkene. jeg tviholder på dem, dokumenterer dem, bruker alle mine krefter på å få dem til å vare.. men vet at de ikke bare forsvinner, men blir erstattet med en nedtur som er minst like mørk og fæl som oppturen var lys og fin.
jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske.
en kveld for lenge siden, sjette klasse vil jeg tippe, satt jeg på verandaen med pappa og beskrev berg- og dalbanen. han forklarte meg at alle har sånne. noen har mer ekstreme berg- og dalbaner enn andre, og alle berg- og dalbaner må balanseres ut slik at man ender på samme høyde som han startet. blir de for bratte og skumle kan man ta piller, men piller kutter av både berg og daler.
allerede på barneskolen tok jeg valget om å beholde begge deler. jeg er så glad i bergene, jeg kan vel holde ut med dalene? ... men nå er jeg ikke like sikker lenger. på om bergene er verdt å holde ut dalene. jeg tror de har blitt større siden den kvelden på verandaen.
Kommentarer
Postat av: kjersti
kjære, kjære deg. ikke alle piller kutter ut både berg og daler. svært mange gjør bare overgangene mildere. det er helt sant. du har misforstått noe der. det finnes mange, mange medisiner og du kan snakke ganske grundig og lenge (det har du rett til) med lege eller psykiater eller psykolog om hva som vil passe best for deg. er du redd for å miste bergene så er jeg helt sikker på at det finnes en løsning. selv går jeg på piller som gjør det ekstreme tungsinnet mildere, og det hindrer meg ikke i å føle lykkerusen som kommer innimellom.
Trackback
