Mhm

Det er ikke snø her. Ikke regn heller. Bare blank himmel, som blir helt svart når sola går ned. Jeg sitter ved vinduet og følger med, følger overgangen fra grå til rød. Hele rommet får en varm glød mens sola sniker seg ned bak trærne. Det kjennes ut som om den klemmer oss alle sammen før den drar. En hard og varm vinterklem. For å minne oss på at den snart kommer tilbake. På at den ikke skal være så fraværende for alltid. Det kjennes godt.

Og så blir himmelen helt svart. Jeg venter. Holder hardt rundt tekoppen, puster anstrengt. Omsider flakker stjernene på himmelen, og horisonten glir sammen med lysene fra byen. Små og store flakkende lyskuler. Det er vanskelig å vite hvilke som er store ukjente ildkuler, og hvilke som er små lamper i stuer og soverom der borte på den andre siden av byen. De ser ikke så forskjellige ut herfra - stjernene og hjemmene. De føles da også like fjerne.