oi, bloggen ja
jeg har ingen bilder i dag. ingenting viktig å si heller. følte bare at bloggen trengte litt oppmerksomhet. og jeg trengte å skrive. bare litt. selv om det ikke er noe betydningsfullt eller vakkert eller i det hele tatt litt spennende.
men jeg er sliten. ikke i hodet lenger, og ikke i kroppen heller. bare... sliten på en annen måte. jeg kjenner det i hele meg. jeg er kvalm, har massivt vondt i hodet, spiser nesten ingenting og er fortsatt skvetten rundt høye og plutselige lyder. jeg ser mer positivt på verden, men føler skolegangen sklir ut mellom fingrene mine. jeg sliter med å skjønne hvordan jeg kan være så motivert og så U-motivert på samme tid. og jeg sliter med et ekstremt hat og sinne mot en urettferdig situasjon.
men jeg er sliten. ikke i hodet lenger, og ikke i kroppen heller. bare... sliten på en annen måte. jeg kjenner det i hele meg. jeg er kvalm, har massivt vondt i hodet, spiser nesten ingenting og er fortsatt skvetten rundt høye og plutselige lyder. jeg ser mer positivt på verden, men føler skolegangen sklir ut mellom fingrene mine. jeg sliter med å skjønne hvordan jeg kan være så motivert og så U-motivert på samme tid. og jeg sliter med et ekstremt hat og sinne mot en urettferdig situasjon.
tanker som HVORFOR GREP INGEN INN, FOR FAEN??? svirrer rundt i hodet mitt. jeg skulle så inderlig ønske at noen hadde møtt mine rare fakter og ekstreme sinneutbrudd med en klem. bare èn gang. for jeg var aldri slem med vilje. bare utrolig frustrert over å ikke bli hørt, sett og forstått. så å rope høyest mulig ble løsningen. jo mer provoserende og sta, jo bedre.
det er som om halve meg er mer lykkelig enn noensinne, positivt innstilt og klar for alle utfordringer som kommer min vei. den andre halvdelen er derimot klar for å gi opp, kaste inn håndkleet og forsvinne inn under dyna for alltid.
det er som om halve meg er mer lykkelig enn noensinne, positivt innstilt og klar for alle utfordringer som kommer min vei. den andre halvdelen er derimot klar for å gi opp, kaste inn håndkleet og forsvinne inn under dyna for alltid.
jeg pleier å si at "jeg trenger ferie!" eller "jeg trenger søvn!"... men nå vet jeg faktisk ikke hva jeg trenger. jeg vet bare at jeg vil slippe mer av denne tilstanden.
Kommentarer
Trackback
